GOD JUL!

Ville bare si God Jul!

Hjemme!

tenkte jeg bare skulle roe alle deres nerver med å fortelle at jeg er trygt hjemme.

det er deilig!

i dag kom jeg i 12 tiden, hvor jeg ble moett av jenny, mamma, kristian (aa, saa pen!), hilde, pappa og daniel isak. det var goey! moette ogsaa tilfeldigvis aslaug og kjell i amsterdam, noe som var svaert hyggelig.

begge baggene mine fikk jeg og alt, saa det at det jeg ble stoppet i tollen (jeg skjønner ikke hva det var som var saa mistenkelig med meg, men det hele turned out to be en hyggelig samtale.) gjorde slettes ingenting.

saa var det duket for utpakning (ALT skal vaskes!), dusj og grovbrød, melk, jordbærsylt, ++, lunch. nam!

nå sitter jeg hjemme hos pappa, spiser pepperkaker og drikker vann fra springen (kan det bli bedre?). tenkte kanskje jeg skulle begynne å legge over bilder, men er litt redd for at det tar altfor lang tid til at jeg gidder i dag.

det er jul! adventskalender og lys over alt. og det er litt kaldt, men med boblejakka mi så er det null problem.

nyt førjulsdagene!

Hjem i morgen! Er ikke det vilt?

Jeg reiser hjem i morgen. Jeg gleder meg stort. Helt betingelsesloest.

Det at det er jul naa hjemme, - det er 3 soendag i advent! (har enda ikke faatt noen adventsang, saa jeg har desverre ikke faatt sunget noe med min flotte sangstemme.)
det blir rart aa komme hjem til juledekorerte gater, butikker (jeg bare elsker foerjulshandel i krssands gater!), hjemme og utenfor. Kanksje en liten snoeklatt, -det er heller ikke aa forakte.

ZNZ var riktig fint!
Ser man bort i fra noen dager paa stranda som ble amputert totalt av sykdom. Det var ikke noe stas. Malaria test, legebesoek, og alt inni mellom. puh.

Noet noen herlige dager paa stranda foer vi nok en gang tok Stone Towns gater for oss i 1 dag.
Julie og jeg kom, med et ramaskrik, til Arusha i dag, og her har vi moett opp med noen andre norsktalende personer. Og vi bor paa Impala, et av byens fineste hoteller. Det er greit den siste natta.

Vet sannelig ikke hvor mye jeg kommer til aa skrive mer naa, men satser paa at jeg kommer med noen poster med baade tekst og bilder etter hvert som jeg har plassert meg hjemme.
har saa mange fine bilder jeg har lyst til aa dele! og historier. det er ikke faa.

ogsaa maa jeg jo oppsummere mine 11 uker i TZ. For de har vaert innholdsrike.
jeg er ikke lenger avhengig av verken vann eller stroem i roerene, blant annet.

saa oensk meg god tur hjem, saa ses vi hjemme!
jeg gleder meg saann til aa treffe alle, ikke minst lille Kristian.
og til jul, juleselskaper, "love actually" med lise, nyttaarsaften, snoe?, og alt annet.

sjekk julies blogg: "julie i tanzania", jeg ser at hun holder paa aa skrive noe paa den, der hun sitter ved siden av meg. og sjekk "jeannette tanzania + kilroy blogs" for bilder fra turen.

det er jo rart aa reise dette fantastiske landet, men jeg gleder meg likevel saann.

EN HYLLEST TIL JENNY!!

Denne er egentlig bare til Jenny, men dere andre kan ogsaa lese.
Hun vet hva jeg mener.

(Maren, du faar ingen hvis ikke du kommenterer. )

ZANZIBAR!

Jeg tenkte bare jeg skulle skrive at jeg naa er paa ZnZ. Ikke av noen annen grunn enn at dere kan misunne meg den herligheten som jeg omringes av.

Ha en god dag!

outreach del 2

En litt fortvilet liten gutt som ble hengt opp etter snekkerbuksene sine i vekta. Er det rart han ser litt fortumlet ut?

Sånn bäres alle barna her i Afrika. De har en skikkelig teknikk for å feste de, noe jeg tok en bildeserie av, men gidder ikke å bruke all nett kapasiteten på å vise det. Kanskje når jeg kommer hjem.

Nåh. Litt shy, men det er likevel veldig göy å bli tatt bilde av.

Her gir jeg babyene polio vaksine, to-tre dråper i munnen. Tror ikke det smaker så godt, for de fleste var ikke så veldig fornöyde etterpå.
Nevnte jeg at jeg også satte sånn meslinger vaksine spröyte? Det var jo så spennende! Babyene skrek og jeg smilte.

Her fyller jeg inn vekta til de f.skj babyene som Jana veide. Her blir man tvunget til å kunne noe swahili, hvertfall tallene. "tatu nunose kilo" er hvertfall 3, 5 kg.

Jeg kan desverre altfor lite swahili, men kan tallene og et par key setninger/ord, så da klarer jeg meg. Sånn som i dag, da vi var inni i huset til den familien på 9, så snakket hun moren om både det ene og det andre. For det meste så jattet jeg bare med, og sa "sava" der jeg synes det passet seg, men fikk med meg at de hadde 7 unger, 4 jenter, 3 gutter, og at minste jenta het Janet.

OUTREACH- mor og barn

Finn en feil.

Vi skulle dra fra HLH klokken 0830, rett etter sala. Selvfölgelig var vi forsinket, så först da klokken slo 0945 var vi på vei. Etter en trang 1t + så var vi der vi skulle. Först måtte vi jo ha frokost, det var en kald blanding av bönner og mais. Tört, men slettes ikke så verst som det så ut. Til denne stuen hadde vi chai (te. er over alt. og man må alltid ha te för man kan begynne dagen), som var mer som sukker med te. De er så altfor glade i sukker i teen her. Jeg liker den uten noe, så å drikke sukker te er ikke så veldig godt.

Etter mat dro vi til kirken hvor klinikken var.
Babyene ble alle veid i en vekt som ble hengt opp i et tre, og vekten ble registrert i helsekortet dems. De som trengte det fikk også poliovaksine, meslinger vaksine, BCG (hvorfor i all verden tar vi denne spröyten når vi er 14 år i Norge? Den er jo bare 40% resistant mot TB når man er litt eldre, det er jo de minste barna som virkelig trenger den og som har nytte av den. ), HIV test også var det et alla helseforedrag i plenum (hehe, jeg måtte bare skrive det, Lise!).

Jeg tror disse barna bare var med, for det er egentlig bare for babyer og mödre.

Her ser dere hva vi har blitt "vant" med. Dette er jo riktig en fin versjon til og med. Til å väre i en village uten vann eller ström eller penger.

Her ser dere vektopphenget. Vil ikke akkurat si at vekten blir helt nöyaktig, for ungene spreller som en fisk der de henger!

Dette er frokosten. Vi er inni i huset til sjåfören. Det var et fint hus å regne, med 4 rom, hvorav to var sitterom, et var "kjökken" og et soverom (her var 4 senger som alle stod i mot hverandre. Cirka sånn som vi sov 9stk på det ene rommet på Randöya i sommer.).
De fleste andre bor i jordhytter.
Det er moderne å ha blikktak (bare tenk på hvordan det bråker når det regner som verst her!) og en sofa, så et mur hus er luksus.
De har jo selvfölgelig utedo, eller ingen do.


Da har jeg fått oppdatert litt, selv om dette blir vist som förste blogg, så har jeg skrevet 3 til under denne.
Ha en flotters helg!

Send en mail da vel, vivian.rugsland@gmail.com !

Ps: jeg er tante til Kristian Undem Rugsland. Nydelig.

HADZABE TRIBE!

Forrige söndag var vi en gjeng på 11 som dro inn i den dypeste bush for å besöke Hadzabe trib'en. Jeg kan jo först fortelle om bilen og turen dit. Det er jo lengre ingen overraskelse at man sitter trangt og varmt og til tider ytterst ubehagelig i disse bilene her i Afrika. På söndag var intet unntak. Bare at denne turen var rimelig spesiell, litt mer enn andre turer vi har hatt (mer enn turen til og fra Mt.Hanang, da vi satt 8 stk i bakdelen av bilen, hvor det egentlig var plass til 5. Man fikk ikke satt ned beina en gang, og bare tenk deg en slik tur enten klokka 3 på natta eller klokken 4 på ettermiddagen etter en 12 timers fjelltur. Og denne Hadzabe turen er like memorable.). Vi skulle ha avreise klokken 08, og det var med stor overraskelse at bilen ankom en 20min for tidlig. Selvfölgelig var jo dette for godt til å väre sant, så noe måtte jo väre gäli. Det var bilen. Den var for liten. Selv om Julie hadde spesifikt spurt etter en stor bil. Nei. Julie pröver igjen å få tak i en större bil, og tegner den bilen vi vil ha i grusen foran sjåfören. Det er ikke mulig å misforstå. Bilen han kom med var det originalt plass til 9 i, og den vi ville ha er det plass til 12 (originally.). Sjåfören kommer humpende tilbake etter vel 10min, etter å ha värt i garasjen for å spörre etter större bil, i den samme bilen som för. Okei.
Alle vil väre med, og vi er forberedt på å sitte ukomfortabelt, så da er det bare å presse oss inn.
Sjåfören har, i mangel på större bil, tatt med seg to krakker som han setter helt bakerst i bilen. Det er litt vanskelig å beskrive denne bilen, men det er plass til 3 foran, 4(egentlig 3!) og 4(egentlig 3!) i de to radene bak. Den aller bakerste delen er kun brukt til å sette, f.eks en en liten kasse eller en liten koffert. Denne söndagen ble denne plassen brukt til å transportere 4 mennesker. Riki, Thea, og stakkars lange Paul, satt på de to krakkene, men stakkars, rimelig lange, Mark satt på en bruskasse. Mark måtte först gå inn i bilen for så at sjåfören satte kassen under beina på han og lukket döra bak seg.
Jeg satt i nest bakerste rad sammen med 3 andre, og hadde ikke mer en et halvt sete. Det var så vidt jeg klarte å gå normalt etterpå. Höyre arm ville jeg gjerne ha ut av vinduet, men med alle de tornebuskene vi kjörte forbi og de tornene som satte seg i vinduskarmen, så ble jeg litt skeptisk.
Det ble en svärt interessant tur, med god varme, mye latter og en liten smule kvalme.
Håper på å få vist et bilde her etter hvert som jeg får tak i bildene til folk.
Vi kjörte ned en bakke, ikke mer enn en röys etter norsk standard(det sier jo litt), og over en slette og etter langt om lenge kom vi oss til tribe'en.
Denne Hadzabe tribe'en er det ikke så mange igjen av, kanskje 2000 folk. Da vi var der så sang de noen sanger (vi måtte jo også selvfölgelig synge, og vi sang "stille natt" på dansk, tysk og norsk. også sang alle "let it be".), og det var noen slags taler, vi sköt med pil og bue, vi så hvordan de lager ugali (vi hadde med oss 100kg törka mais som gave), vi var inni et av husene, og ellers så gikk vi bare rundt litt og kikket. Noen kjöpte pil og bue.

Her får med-studentene prövd seg. Denne damen hadde en infeksjon i armen og det gjorde voldsomt vondt. Hun kunne ikke ta noen medisiner siden hun hadde ikke penger til det.
Vi splittet alle prisen av antibiotikaen hun trengte.
På bildet, fra venstre, er Annemieke, Jeannette (det er hun jeg var på eye-clinic outreach med, og det er hun jeg reiser til Zanzibar med til torsdag. ) og Paul. Alle tre er nederlandske med-studs.

Her moser de mais sånn at det blir som mel til å lage ugali.

Skyte pil og bue. Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å väre en god bueskytter riktig enda. Kanskje det har noe med at jeg ser en helt annen vei enn rett frem?
Neida, jeg er ikke så dum. Her holder jeg på å spörre en av de andre om hvordan jeg skulle gjöre det.

Åja! Vi "lärte" også hvordan man skal starte en flamme/bål. Interessant. Vet ikke helt hvilke tresorter,etc, vi kan bruke i Norge da. Er det bare en myte, eller kan man gni to steiner mot hverandre å få fyr? Det er kanskje to spesielle typer stein det da?

BUBBLES AT LENA WARD!

Lena Ward er barneavdelingen her på HLH. Den er sponset av leserne av Fädrelandsvennen, og mor til Lena, som er en av jentene som ble drept i Baneheia i 2001(? husker ikke nöyaktig årstall eller etternavn, men alle vet jo om denne saken). Dereav navnet, Lena Ward.
Her er det rom fordelt for de f.skj sykdommene , f.eks malaria, TB, meningites, ICU (Intensive care unit), TB m/ malaria, etc. Men ungene flyr jo rundt forbi som de föler for, og det er ikke akkurat helt sterilt der kan du si..

Hit gikk Thea, Riki, Julie, Jana og jeg en fredagsettermiddag for å blåse bobler. Det er veldig populärt!

Dette er Neema som blåser, hun er en jente på kanskje 9 år som har värt på sykehuset i over ett år. Ingen finner ut av hva som feiler henne, og hun er avhengig av oksygen maskin det meste av tiden. Hun er så blid og fornöyd til tross for at alle ungene rundt henne enten kommer og går rimelig kvikt, eller at de dör.

Det er ikke foreldrene som viser like stor omsorg for barna sine, men denne damen var veldig godslig. Hun synes det var Så merkelig og morsomt å se seg selv på kameraet da jeg viste bildet til henne etterpå.

"Alle" ungene, samt foreldrene, kommer ut på ganga for å blåse.


I går, fredag, en uke etter forrige visitt, så var vi der igjen.
Denne gangen hadde Riki mixet sammen en trylleformel av en blåsebobbler såpe mix. Hun brukte en egenlaget metallring med et slags skaft og laget giga bobler som varte lengre i lufta. Veldig stilig! Hun har jobbet på "Science world" eller lignende en god stund, og der lärer hun alle slike mixer og trixer.

Mens de var opptatte med å blåse de store boblene tok Jeannette og jeg med oss den store posen med gaver (penner, blyanter, fargestifter, bamser, hårstrikk, ballonger..) inn på de f.skj rommene, hvor alle barne fikk et eller annet. De var så fornöyde! (Gunhild, de var veldig fornöyde med både "cars" pennene og hårstrikkene. To favoritter!)
De to kosebamsene jeg hadde med meg fikk to barn på ICU. De var så syke at de knapt enset meg, men de knuget straks bamsen inntil seg.

I dag, lördag, var Jeannette og jeg en tur rundt Haydom fjellet. På vår vei mötte vi mang et barn, og de fikk alle en gave eller to. Tenk at en pen eller ballong(svärt populärt!) kan bety så mye!
Vi ble også invitert inn i "huset" til en av familiene. Det var 2 voksne og 7 barn inni et hus på str med inngangspartiet vårt liksom. Helt vilt. Likevel var de så fornöyde som få er, og jeg tror de fölte seg litt beäret over å ha oss på besök.

Ellers i dag har vi ingen store planer, - det er steikende varmt, så jeg orker ikke å ligge ute, med mindre det er i skyggen.

Jeg har litt feil rekkefölge på både bilder og selve bloggene, men det får så väre.

Ps: grunnen til at det er svensk dette her er fordi jeg låner laptopen til Mark, som er nettopp en svenske.

Her er vi på lageret, som jeg kaller containeren. Her har vi brukt mang en time på å organisere alle de merkelige og expired gavene som HLH har fått tilsendt. Det begynner faktisk å se litt bedre ut, og vi har klart å få til et slags system. Endelig.

Det er regnsesong. En liten en, som jeg håper er over nå, siden det har ikke regnet på noen dager. Det er ikke i små doser regnet kommer, det er mer som om himmelen åpner seg og at alt regnet skal komme samtidig.

Her er vi på toppen av Mt. Harar, etter en 13min klatretur opp, så nøt vi solnedgangen herifra. Hadde 360 utsikt også.

Her er vi klare for å gå opp. Det var en lett tur, når man har Mt.Hanang å sammenligne med. Her kunne man se toppen helt fra starten av, noe som hjelper mye på motivasjonen. Det var en god kveldstur etter å ha vært på det store markedet tidligere på dagen, og deretter enda en tur på culture center'et. På kvelden hadde vi pizza, fruktsalat og film. En av de beste dagene her på HLH.

Her har vi solnedgangen.

Hverdagen på HLH!

Denne kua, + en til som ikke er bildet, så jeg da jeg gikk til sala klokken 08. Da jeg kom for å spise lunch klokken 12, så så kua sånn ut....

En helt normal hendelse.

En skilpadde på besøk!

Gjett hva vi står og ser på her?! Det tok ca 2 min før en gjeng på rundt 20 samlet seg i bakgården for å se på denne...

Ikke mitt favoritt dyr hvertfall.

Dama fra gjestehuset tok med seg en kost og snart måtte den bøte med livet.

En liten hverdags bildeblogg dette her, så ser dere litt mer hva som skjer her, og hva som er helt normal plutselig.

CCU!

Dette er skinny boy, et navn som det er lett å skjønne seg på. Han er så vidt 2kg, og liker ikke mat noe særlig. Han er så stor som en fugl, men er så søt, så måtte ta med et bilde av. Håper at han snart skjønner at han må spise og ikke kaste det opp igjen etterpå.

Dette er Iman, min hjerteknuser.

Han er så søt! En smule skeptisk her, men som oftest kun blid!

Lucy, CCUs store drama queen. En luring uten hemninger. Vi sitter rundt med de andre babyene og plutselig er hun borte. "where's Lucy?" er et vanlig spørsmål de gangene jeg har vært der.

Leah, tidenes peneste baby. Hennes tvillingbror, Gabriel, er også nydelig.


Så nå har dere fått et lite innblikk over hvordan ungene på CCU er og hvordan de ser ut. Det er vel 13-14 unger der nå, så det er mye å gjøre. Jeg pleier som oftest bare å stikke innom, hjelpe til der jeg kan. Skifte bleier (stoff bleier. For en luksus det blir å skifte på "nephie" med vanlige bleier!), mate, trøste og leke.

Tiden går fort her, til tross for African time.

Ja, da er det bare 2 uker og 4 dager til hjemreise. Oi, det er ganske snart det. Og det er bare 6 dager til jeg drar fra HLH. Og det er 1 uke til jeg drar til Zanzibar. Og det er 2 uker og 5 dager til jeg er hjemme.
Det er litt opp og ned om jeg gleder meg til å reise eller ikke. Men nå må jeg jo si at det blir fint og komme hjem også. Det synes jeg jo alltid. Mine to mottoer er: "aldri si aldri" og "borte bra, hjemme best!"
Tenk å komme hjem til jul! Det er ikke mye julefeeling her nedi i bushen for å si det sånn. Jeg klarer ikke helt å skjønne at det bare er 3 dager til 1 søndag i advent. Jeg må prøve å finne meg et lys jeg kan tenne og det første verset til den advent sangen. Hvordan er det det går igjen? Jeg kommer bare på den blåfjell sangen nå, den der med "hei hå, nå skal dagen bli blå" sangen. Hadde vært flott om noen kunne tipse meg om en sang jeg tralle for meg selv til søndag!

Dagene her på HLH er som regel ganske innholdsrike og det er alltid noe å finne på. I går så jobbet Thea, Riki og jeg sammen i arkivet (her går alt av personal filer på papir fremdeles. Eller de har faktisk nettopp begynt med et nytt computerized personalfil program (care2x?), men som alt annet her i Afrika så går det nok en ganske god stund før det hele er i god gang. ), siden de holder på med et research prosjekt, så jeg hjalp dem med å finne filer. Det høres jo helt fantastisk moro ut, tenker du sikkert, men jeg synes det er interessant å se hvordan HLH er bygd opp. Inne på dette arkivet så er det filer helt fra starten av sykehuset frem til i dag. Tror ikke de helt har fått med seg at man kan ta bort alle filer som er 10år og eldre.
I går kveld feiret vi nok en bursdag, denne gang til nederlandske Paul som fylte 25. Vi var en gjeng på 21 som gikk inn til byen for å spise. En middag bestående av vafler, chipsy (Det er omelett med french fries inni. Merkelig? Ja. Og etter min 4 års erfaring fra Måltid er ikke dette et en av mine favoritter.), ris (surprise!), kylling (jeg gidder ikke helt å lete etter kjøttet inni blant alle beina, så dette er heller ikke min favoritt. Julie, som kun har spist kyllingfilet i hele sitt 19 år lang liv, gav raskt bort sitt bein da hun fant ut at det var for mye arbeid. Hun er litt lat til tider. (jeg har funnet ut at jeg har æren av å underholde også Julies lesere for en liten stund, så jeg tenkte jeg måtte få inn en liten kommentar om henne også. Hun er jo for øvrig også ganske lat når det kommer til bloggen sin..) og en saus med kjøtt inni. En middag vi alle ble mette av, betalt vi 4200tsh for, det er vel ca 20 kroner. Prisene her er ikke hårreisende.

På lørdag blir det rimelig tomt her, siden det er 5 stk som reiser! Og på neste torsdag er det bare 2 av 12 igjen. Vi skal alle hjem til jul, og alle skal reise en stund før hjemreise. Kommer nok til å treffe på noen av de i Arusha neste uke, og noen på Zanzibar. Jeg reiser sammen med nederlandske Jeannette til Z neste torsdag, og den helgen blir vi joinet av Jana og Julie også. Planen for Z er ganske åpen fremdeles, men jeg vil hvertfall snorkle en dag og ellers ligge rett ut på stranda, mykje sol og mykje varme.

Jeg har nå to outreach'er å fortelle om, i tillegg til helgens happeninger, så må først finne noen bilder det er verdt å legge ut(de aller fleste er jo det selvfølgelig, men må finne de beste. hehe) også må jeg grave litt bak i hodet for å prøve å beskrive det hele på en god måte. Ikke ha de største forventningene!

Kwaheri, for nå.!

safari bilder!

Fire gode venner. De er noen snåle dyr, som det er gøy å ta bilder av. Det var en del fler enn disse her rett rundt, men måtte bare poste denne firhodede.

Disse var de uskyldige fuglene som fløy rundt der vi spiste lunch, mens det var fler andre som mer frekke enn denne lille. (Stakkar Theresa (tysk lege) fikk kyllingen sin nappet ut av hånden av en svær fugl)

En Grant's Gazelle. Det var ikke så mange av disse, det var fler Thomson's gazeller.

En gjespende hippo i en liten pond som var full av hippos av alle str. (må beklage bruken av engelske ord inni mellom de norske, men gidder ikke å anstrenge hjernen for å finne de rette norske orda. )

En liten masai gutt på vei til krateret. Masaiene liker ikke å bli tatt bilde av, og kan gjerne kreve store summer for et bilde, men linsa mi fikk zoomet seg inn gjennom bilvinduet likevel. Jeg vil i grunnen tro at de begynner å bli vant til å bli tatt bilde av, med alle de turistene som er her. Jeg tror f.eks galne super- turist amerikanere er svært raske på trykk-knappen, sammen med de helt sprøe østerrikerne vi traff. De kom fra samme selskap tror jeg, og hadde fylt opp 6 safaribiler. Det var for det meste menn, jeg så kun en dame, og alle (jeg mener ALLE) hadde samme safari antrekket på seg. Beige bukse og skjorte, med militær vest over, kikkert og kamera var hengt rundt halsen.

De synes det var utrolig å se en bil kun med jenter, og unge i tilegg! Vi var den eneste bilen, utenom en, i hele krateret som inneholdt kun unge jenter. Det var for det aller meste eldre ektepar.

Har du sett noe så nydelig? Jeg tok så mange bilder av disse stripede dyrene, og det er ikke å se bortifra at jeg poster ett til eller to.

hoho, safari safari. Et eldre ektepar som virkelig gikk inn for safari rollen.

Malene, med-stud fra Danmark. En svært livlig jente!

Så nære var vi! Dette er i Lake Manyara parken.

Hva skulle jeg ha gjort uten min 75-300mm linse? Det hadde ikke blitt så mange gode bilder da. Så all ære til denne fantastiske duppedingsen!

SAFARI!

Fredag, for nesten en uke siden var det tid for å forlate HLH for helgen. Vi tok land cruiseren til Karatu, en kjøretur som tar cirka 4 timer. På veiene i disse regnfylte dager er det ikke bare bare, men men. (it's not only only, but but).
Lørdag morgen var vi klare for avreise fra hostelet klokken 0800, for det var da safari guiden skulle hente oss. Klokken tikket og gikk, og etter 15min sendte han mld og sa at han var forsinket. Ok, tenkte vi, han er i det minste på vei. Ikke før rett før 09 kom han kjørende inn på plassen. Og ironisk nok var det første jeg så i bilen en klister hvor det stod: "NO HURRY in Africa" med bilde av en elefant.
Så til Ngorongoro Crateret kom vi, om enn litt senere enn først planlagt. Allerede ved gaten møtte vi på en gjeng med baboons som kan, i følge guiden, være riktig så freidige og frekke, derfor lukket vi vinduene våre da vi stod stille.
På vei inn i parken ( som på en måte er delt inn i to. Hvorav hele parken er en conservation park, mens selve krateret er, ehm, en egen park inni, ehm, den store parken) så vi flere buffaloer, zebraer, kuer (wow! det var bare så kult liksom. ) og masai folk. Det bor mange masai's i Ngorongoro parken, midt mell0m alt det andre.
Da vi kjørte ned i krateret, som er et/en kaldera etter en svær giga vulkan som for veldig lenge siden eksploderte, for så å eksplodere igjen, og da ble dette krateret dannet. Hvertfall nedi krateret, som ser ut som en stor bolle, er hvor de fleste ville dyrearter bor. Vi så, for å nevne noen, baboons, cheetah(vi var veldig heldig med den! Det er ikke mange som ser en cheetah, og attpåtil en gravid en. Desverre, bevegde den seg minimalt.), elefant, neshorn, zebra, villsvin("warthog"), buffalo, gnu, gazelle(både grant's og thomson's), impala, og flere andre. En virkelig safari med andre ord.
Da vi på morgenen spurte om hvor vi skulle sove om natta, så kom det frem at det hadde vært litt misforståelser, så han hadde booket oss inn på et hostel med rom. Dette var fordi det er regntid nå, og det er ikke så greit å sove i telt når det regner. Siden det ikke regnet noe særlig på lørdag ville vi selvfølgelig sove i telt i det ville, og høre hyenene på kvelden. Vi trodde jo selvfølgelig at vi skulle sove i telt på en camping site rett utenfor parken. Men...
Da vi kjørte inn i en "by", og inn på et hostel område, og stoppet der, da begynte jeg å ikke forstå noe. "Eh, er det her vi skal hente maten eller?" Nei, det viste seg da at vi skulle sove i telt på plenen mellom de rommene som guiden hadde bestilt og bassenget på området. Du som jeg lo. Så det ble ikke mye ville dyr å høre den natta, det var mer av moskeens oppvekkning klokken 04 og kirkens klang klokken 06.
Søndag så var det Lake Manyara vi tok oss inn i. Veldig jungel følelse inni skogen der, og rett rundt en sving ventet gjerne en elefant, sjiraf, aper eller zebraer. Vi var svært tett innpå de fleste dyrene, men det var desidert flest elefanter å se den dagen. Desverre ble det ingen løver å se, men det får jeg spare til en annen safari.
Det var to herlige dager, og vi var utrolig heldige med været, og vi var svært trøtte, fornøyde og hadde mange mange nye inntrykk da vi kom tilbake til HLH søndag kveld.
En safari er til å anbefale alle og enhver. Man kan velge å gjøre det litt billiger, som vi gjorde, eller dyrere med å sove inni parkene i enten lodges eller telt. Det vil jeg gjøre neste gang. Jeg kan godt telte, men vil hvertfall betale 20$ ekstra for å sove inni selve parken, og ikke i en by. Det er litt sånn med afrikanere at de bare tipper seg frem til hva da egentlig vil, så da vi sa at vi ville ha en litt billigere safari, så antok han bare at vi ikke ville betale 20dollar ekstra. men men.

Vi var 6 jenter som dro sammen, 2 av hver nasjonalitet, dansk, tysk og norsk.
Man blir rimelig internasjonale her på HLH, og språkene veksler raskt og uten å tenke over det mellom norsk og engelsk.

Tenkte jeg skulle prøve å finne noen fine bilde jeg kunne poste, så vent i spenning. Det er fremdeles bare to av oss som har lagt inn bildene på dataen, og da har allerede 1500. hehe

Jeg har blitt tante!!

Er det ikke fantastisk?
Det synes jeg, selv om jeg er noen ganske lange og mange mil unna, og jeg fremdeles ikke har sett verken bilde eller navn.

Ellers så går dagene her på HLH ganske så godt, og flott! Det er så mye som skjer, så plutselig er det bare 2 uker til så reiser jeg herifra. Planen er Zanzibar i en god uke før hjemreise, så det blir en herlig avslutning på oppholdet i Tanzania.

Jeg må bare skrive et quote fra "Kong Fu Panda" filmen vi så i går kveld:
"Yesterday is history, tomorrow is mystery, and today is a gift. That is why we call it present."

I helga var vi på safari! Det er ikke uten grunn at det å dra på safari en gang før man dør er i de aller fleste "101 things to do before you die."
Jeg kommer til å skrive en egen blogg om safarien ganske snart, og legge ut noen bilder forhåpentligvis. Jeg tok 1070 bilder, så satser på at noen av de er brukende.

I dag har jeg vært på outreach igjen, - det var så gøy!
En blogg om det kommer også.

Som dere skjønner så har jeg ikke tid til å skrive noe særlig nå, men ville bare vise at jeg ikke har glemt bloggen helt, så kommer det mer etter hvert.

Her regner det som om en kran står på konstant, det meste av dagen. Det er ikke så greit synes jeg, men håper på et bedre værvarsel de neste ukene.

Ha en god kveld!

Enda noen bilder fra adventure.

Totalt normalt.
Her var det også en liten jente som bare skrek og skrek da hun fikk øye på Julie. Vi andre stod litt bortenfor og handlet dagens dose med passion (også kalt passionfruit), og hørte bare no voldsom skriking. Årsaken var rett og slett at Julie var hvit. Saken ble ikke bedre da 4 andre stilte mannsterke opp ved siden av Julie. hoho

I grottene som vi syklet til.

På sykkeltur i Tanga. Virkelig ikke noen offroad sykler for å si det slik.

Lunch på en farm mellom regnskogen og Irente view point. nam nam nam.

grovbrød!

Her er vi på båttur på Pangani River.

På Irente view point. Ca. 1000- 1200 meter rett ned. Jeg satt på tuppen. hehheh

Her er vi på Papi, Peponis "dhow" som er en typisk afrika båt/seilbåt, på vei til snorkling.

Fra høyre, Thea, Jana, meg og Julie.

Jeg har skrevet om bussturen fra Tanga til Peponi, sant? Dette er hvertfall et bildebevis på hvordan den turen var.

Vi spiller "Who's the man?" på motellet i Lusotho, hvor vi hadde verken strøm eller vann. Jeg var Noah (som i Noahs ark) i denne omgangen. Den var vanskelig å gjette;"ikke "ekte", ikke levende nå, ikke spøkelse, ikke cartoon, ikke ikke ikke. "
Dette er et av våre mest spilte spill, dvs. det eneste spilte spill vi spiller om kveldene her på HLH. Veldig gøy rett og slett.

"young coconuts!"

Nå er det helg her på HLH, dvs. etter at jeg er ferdig med å undervise dagens engelsk klasse. Altså, jeg er ingen lærer, det vet de aller fleste, men likevel sitter jeg der to ganger i uken og underviser! Vel, det er bare midlertidig. Faktisk bare denne uka. Men det er to ganger.
Riki og Thea, som vanligvis underviser, klatrer Mt. Meru denne uka, så da ble jeg spurt om å ta over. Jada, sa jeg. De sa det ikke var noe vanskelig, og at jeg kom til å være langt over elevenes nivå. Så på onsdag satt jeg der med to elever (det variere veldig hvor mange som kommer til hver time. ), hvorav den ene var riktig så flink, mens hun andre snakket for det meste kiswahili. Først leste de teksten fra boka høyt (det var om forced marriages. om hvordan jenter helt nedi 8års alderen blir tvunget bort for og giftes. Det var også om konsekvensene av dette.), og etterpå gikk vi gjennom ord de ikke forstod. Og det var en del. F.eks: economic hardship, affairs, dowries (ehm, det er medgift, sant?) og wedlock. Dette er vanskelig ord, som jeg ikke skjønner at hører til i deres engelsk nivå, og som jeg måtte forklare. Det gikk sånn halvveis. De latet sikkert bare som om de forstod det. Men da han mannen begynte å skrive om internal og external affairs på tavla, da følte jeg meg rimelig misplassert.

Nå gjør jeg meg hvertfall klar til ny timesøkt i dag, så ønsk meg lykke til!

Og ha en god helg! Her regner det, så nå har myggnettingen blitt tatt i bruk. Håper ikke denne lille regntiden var så lenge..